Her sitter jeg, med Star Wars-soundtracken på full guffe i headsettet. Herregud hvor mye jeg gleder meg til Star Wars episode syv!

Jeg husker fortsatt når jeg var liten og hadde noen små glimt i husken min om en eller annen ond karakter i en sort drakt med veldig tung pust, og en eller annen hårete figur som minnet om en hund. Men jeg klarte ikke å sette fingeren på hva det var, hvor jeg hadde det fra, eller når jeg hadde det fra.
Jeg hadde altså sett Star Wars i en veldig tidlig alder, men jeg var tydeligvis for ung til å skjønne hva det var. Så jakten på å finne denne tungtpustende karakteren kledd i svart var i gang.

På skolen jeg gikk på var vi faktisk så heldige at vi fikk lov å prøve ut noe ganske nytt på datamaskinene i klasserommet; internett. Og det var slik jeg igjen fant ut hva disse minnene jeg hadde oppe i hodet var for noe – det var Darth Vader, det var Chewbacca, det var Star Wars!

Kort tid etterpå kjøpte jeg alle Star Wars filmene på VHS – episode fire, fem og seks. Jeg kommer aldri til å glemme det. Jeg så filmene om igjen og om igjen, mer eller mindre daglig i nesten to år. Jeg slukte til meg alle detaljer, alle lyder, all musikk, alle effekter – jeg var blitt en ekte Star Wars fan! Spør meg om hvilken som helst scene i filmen og jeg kan nesten garantere at jeg kan manuskriptet utenat.

Som du sikkert skjønner er altså Star Wars veldig stort for meg. Jeg er en stor fan av scifi og Star Wars er på en måte det jeg ser på som faren til all scifi-filmer som er blitt laget.
Først og fremst er det skalaen på hele universet filmene har bygget opp. Jeg elsker at hver eneste karakter i filmen har en helt ufattelig stor historie bak seg. Alt fra hvorfor de er som de er, hvor de kommer fra og slektstreet deres.
Og musikken, jeg bare elsker musikken i Star Wars. Du skal lete lenge for å finne filmmusikk som overgår John Williams sitt bidrag til Star Wars.

Så er det jo hovedkarakterene i filmene. Min favoritt er nok Luke Skywalker. Grunnen for det er egentlig veldig enkel. Luke er på en måte ‘oss’ som ser på. Vi blir på en måte tatt med gjennom dette universet som en intetvitende bondegutt, ut i den store galaksen, for å redde alt fra prinsesser til bittesmå bamser fra død og fordervelse. Og på veien lærer vi om en mystisk kraft som heter, vel, Kraften.

Jeg trodde Star Wars var over, og det gjorde meg egentlig ingenting. Jeg hadde noen utslitte VHS-versjoner av filmene og jeg hadde det like gøy hver gang jeg så dem. Men i 1999 kom altså nyheten; Star Wars: The Phantom Menace. Endelig skulle vi faktisk få se første episode i denne episke sagaen.
Jeg telte hver eneste dag frem til kinodagen og jeg husker dagen enda som om det skulle vært i går. Jeg kjøpte M og baconsnacks. Jeg var råklar.

Kinosalen var stappet full, og jeg glemmer aldri hvor stille det ble når teksten «For lenge siden, i en galakse langt, langt borte…» kom opp på skjermen. «NÅ!» tenkte jeg med meg selv. «Nå endelig er dagen her!».
Jubelen sto i taket straks «Star Wars» logoen kom opp på skjermen. Jeg har aldri opplevd et så enormt trykk fra et kinopublikum i hele mitt liv, og ja jeg må ærlig si at jeg fikk en liten tåre i øyet.
Nå var jeg blant mine folk, nå var jeg blant Star Wars’erne!

Millennium Falcon Force Awakens

Filmen var annerledes, den var ikke slik jeg ventet. Den var full av dataeffekter og skuespillere jeg aldri hadde tenkt skulle bli en del av Star Wars-sagaen, men vet du hva? Den var ENORM!
Jeg elsket første episode, og med tanke på at M-posen fortsatt var lukket og baconsnacksen ikke var spist av en gang, etter filmen, sier vel det meste.
Årene som følgte gikk ut på å pugge den nye filmen, finne detaljer, lese om karakterer og selvfølgelig nyte de to neste episodene – episode to og tre.

Det er mange som mener de tre nyeste Star Wars-filmene ikke er Star Wars-verdige, men jeg er sterkt uenig. Ja, det er mye dataeffekter, ja det er mye rare karakterer som f.eks Jar Jar Binks, men uansett hvor mye du vrir og vrenger på det så er det fortsatt Star Wars.
De kommer aldri til å slå de gamle filmene, så langt i fra, men jeg elsker hvordan de nyeste filmene fokuserer mer på det politiske og ikke kun bondegutten Luke. Jeg elsker hvordan jeg fikk et mer innblikk i hvordan denne galaksen fungerte på et mer politisk plan.
Om jeg skal plukke ut en favoritt blant episode en, to og tre må det nok bli episode tre. Kampen mellom Obi og Anakin er definisjonen på episk.

Så var det da til poenget med dette innlegget jeg skriver. Star Wars episode syv er altså på vei! Og jeg gleder meg som et lite barn.
De som vet jeg er stor Star Wars fan har spurt meg om jeg er skeptisk på noe i den nye filmen, og faktisk må jeg si at jeg ikke er skeptisk til noe som helst. Jeg føler meg klar til å se videre på historien, jeg er klar for å se hva som har skjedd i galaksen. Både med Luke, Leia, Han, Chewbacca og politikken som regjerer.

Jeg vet at fokus i denne filmen, fra produsentene sin side, er å sørge for at det gode gamle blir tatt vare på. De går bort i fra for mye dataeffekter, og vil denne gang satse mer på dukker og roboter. Noe som er så briljant når det kommer til Star Wars – for det er slik jeg husker det fra jeg var liten.

Det er Disney som denne gang står bak Star Wars, og mange er skeptiske til det, men vet du hva? Disney har skapt utallig mange filmer og historier opp gjennom årene som ikke kan måle seg med noe annet. De vet hva de holder på med!

Jeg har prøvd å unngå å spekulere for mye i hva det er jeg ser i traileren, grunnet jeg ønsker å vite minst mulig på kinodagen, men det er en ting jeg legger merke til i traileren som jeg synes er meget interessant. Det er denne scenen hvor du ser en eller annen karakter legge hånden sin på R2-D2, og det tydelig er et trist preg over hele bildet.
Og med tanke på at denne karakteren har en robot-arm gjør meg ganske så sikker på at dette er selveste Luke Skywalker.

Men grunnen for jeg biter merke i denne scenene er helheten i selve scenen. Hvorfor er den så trist? Hvorfor ser R2-D2 bare rett frem og ikke en gang reagerer når Luke tar på han? Og hvorfor tar Luke på R2-D2 på denne måten? Hva er det som har skjedd? Og hvorfor, i alle dager, sitte de begge vendt mot en ild?
De som kan Star Wars vet at det å kremere døde personer er en vanlig praksis i galaksen, så da er spørsmålet mitt, er dette en begravelse, og hvem sin begravelse er det?

Jeg har mine misstanker om hvem dette er, men jeg vil ikke spekulere for mye i det. Vi får vente til Desember – da er det tid for Star Wars igjen folkens! #StarWarsHype